Psykisk beredskap i krisetider

Verden kjennes mer urolig nå. Hardere retorikk. Mer usikkerhet. Trusler som kastes rundt, mot Grønland, mot Europa, mot det vi trodde var stabilt.

Og det er helt menneskelig at kroppen reagerer:
Den følger med. Den skanner. Den forbereder seg.

Men her ligger også en felle.

Viktor Frankl skrev i Man’s Search for Meaning noe som treffer ekstra sterkt i tider som dette:

👉 Vi kan ikke alltid velge hva som skjer med oss.
👉 Men vi kan øve oss på å velge hvordan vi møter det.

Det betyr ikke å være naiv.
Det betyr ikke å “lukke øynene”.

Det betyr å klare to ting på én gang:

1) Gjøre det vi faktisk kan påvirke.
Stem. Engasjer deg. Snakk med folk. Støtt demokratiet og fellesskapet der du står.
Oppdater deg, men med verdighet, ikke med panikk.

2) Ikke la uroen stjele alle hverdagsøyeblikkene.
For her er den største (og mest usynlige) kostnaden:

Når uroen spiser frokosten.
Tar kvelden.
Legger seg mellom deg og barna dine.
Mellom deg og søvnen din.
Mellom deg og livet.

Og da har vi gitt fra oss mer enn situasjonen krevde.

Jeg prøver å trene på én mental øvelse i tider som dette:

✅ Hva kan jeg påvirke?
❌ Hva kan jeg ikke påvirke?
🕒 Når er det riktig å handle, og når er det riktig å legge det fra seg?

Ikke fordi det som skjer i verden er ubetydelig. Men fordi livet ditt fortjener tilstedeværelse og at farer ikke må bli altoppslukende.

Det finnes en stille form for mot i dette:

Å være våken, uten å bli forbrukt.
Å være informert, uten å bli invadert.
Å bry seg, uten å gå i stykker.

Så ja: vi skal ta trusler på alvor.
Vi skal være kloke. Vi skal stå sammen.

Og vi skal også holde fast i det menneskelige:

En god samtale.
Et måltid uten skjerm.
En latter som får være ekte.
Et nærvær som minner oss på at livet fortsatt skjer her og nå.

For det er ikke eskapisme.

Det er psykisk beredskap.