«Husk å smil – så ingen tror du er sur, kald eller bitchy.»

«Husk å smil – så ingen tror du er sur, kald eller bitchy.» Det ville vært et av karriererådene jeg måtte gi datteren min hvis hun skulle ut i arbeidslivet i dag.
For å bli likt. Bli sett. Bli forfremmet.

💔 Og det gjør vondt å skrive.
Jeg er pappa til ei smart, nysgjerrig og intens jente.
Hun fortjener å bli vurdert etter hva hun får til – ikke om hun smiler nok i møter.
Men sånn fungerer det ikke alltid.

🎭 Se for deg to medarbeidersamtaler. Samme situasjon. Samme uttrykk. Forskjellig kjønn.
🧔‍♂️ Kristian, med nøytralt ansikt og rolig fremtoning, får høre:
– «Fokusert. Tydelig. Tar ting seriøst – det gir trygghet.»
– «I styremøtet fremstod du som rolig og samlet.»

👩‍💼 Marit, med samme uttrykk og kroppsspråk, får høre:
– «Litt streng. Litt kald. Noen sier du virker sur.»
– «I møtet oppfattet flere deg som lite imøtekommende.»
– «En kalte deg til og med bitchy.»
🧠 Samme uttrykk – ulik tolkning. Ulik verdi. Ulik karrierevei.

📊 Forskningen viser at dette ikke er enkeltstående tilfeller – det er systematiske skjevheter:
▪️ Kvinner vurderes som sintere og mindre glade enn menn – selv med identiske ansiktsuttrykk (Hess et al., 2004).
▪️ Sinte kvinner mister status – mens sinte menn oppfattes som sterke og belønnes (Marshburn et al., 2020).
▪️ Tilbakemeldinger til kvinner handler oftere om personlighet enn prestasjon:
– 78 % av kvinner har blitt kalt «emosjonelle» (mot 11 % menn)
– 56 % omtales som «lite likandes» (mot 16 % menn)
(Textio / People Management, 2025)
▪️ Kvinner presterer bedre – men får lavere score på «potensial», noe som hemmer forfremmelser (Li et al., 2022).

💡 Hva betyr dette i praksis?
Det handler ikke bare om feedback.
Det handler om livsbaner som formes – og lukkes.
Om hvem som får muligheter, og hvem som mister motet.
Om talent som visner, ikke fordi det manglet, men fordi det aldri ble anerkjent.

👨‍👧 Som far gjør det vondt å vite at datteren min kan måtte smile mer enn broren sin – bare for å bli likt, trodd og tatt på alvor.
Vi skylder barna våre et bedre arbeidsliv enn det. Et som møter dem med rettferdighet – ikke forventninger om å “myke seg opp”.

🛠️ Hva kan vi gjøre – nå?
▪️Lær opp ledere i bias og språkbruk: Ubevisste holdninger og ordvalg påvirker vurderinger og karrierer.
▪️Standardiser medarbeidersamtaler: Bruk tydelige, målbare kriterier – ikke løse inntrykk.
▪️Hold ledere ansvarlige: Be om konkrete eksempler bak tilbakemeldinger og potensialsvurderinger.
▪️Definer og etterprøv “potensial”: Sjekk om vurderinger faktisk samsvarer med resultater over tid.
▪️Gi rom for ulike uttrykk og lederstiler: Autoritet og kompetanse ser forskjellig ut – og det må være greit.

💬 For det burde ikke være sånn:
At jeg som pappa må forberede datteren min på å smile for å bli tatt på alvor.
At styrke skal tones ned for å bli likt.
At lik kompetanse vurderes ulikt – fordi uttrykket ikke passer inn i gamle rammer.

Det er på tide å endre spillets regler – ikke jenta som spiller.